Hvilke henvisere er best?

Er det allmennpraktikere med sin brede tilnærming til pasientens plager? Som ofte er presset av en pasient, en fysioterapeut, en pårørende eller en spesialist?

Er det spesialisten med sin myndighet og sine avanserte diagnoser?

Er det manuellterapeuten eller kiropraktoren med sine gode kliniske undersøkelser og nærmest ferdigdiagnostiserte muskelskjelettplager?

Nei – det er pasienten selv. Mener jeg da. Noen ganger. Hæh, sier du, pasienten selv? Pasienter har da ikke lov til å henvise seg selv! Har det kommet så langt nå i det overkommersialiserte private helsevesen at pasientene kan henvise seg selv, betale og skape klasseskille, unngå alle faglige argumenter og sortering og prioritering og føre til en flodbølge av uindiserte undersø….

Neineineinei stoppstoppstoppstopp det var ikke det jeg mente! Pasienter får ikke lov til å henvise seg selv, verken der hvor jeg jobber eller andre steder. Det er ikke riktig medisinsk praksis. Uansett hvor mye man vil si at det er unødvendig byråkrati så SKAL pasientene innom en henvisningsrett. Også hos oss. Så hva er det jeg mener?

Henvisninger er verdt et studie i seg selv. På liten plass skal henviser klemme sammen en SMS-liknende tekst med alt han tror er relevant for radiologen. Og kanskje forklare hvorfor det bør tas en undersøkelse på litt tynt grunnlag? Og redegjøre for pasientens bakgrunn, labprøver, klinikk, anamnese osv osv. Det kan fort bli uoversiktlig, for kort, for langt, for irrelevant, for detaljert. Vi radiologer er ikke lette å tilfredsstille, og det er ikke like lett å vite hva vi trenger av informasjon før vi aksepterer en gitt undersøkelse.

Men i de tilfellene pasientene får utfordringen selv kan det bli ganske bra. Vi har erfaringer feks med Idrettens Helsetelefon hvor forsikringspasienter skal få rask radiologisk undersøkelse. Ofte fyller de ut et hendelsesforløp i henvisningen – og noen av disse er de beste tekstene vi får.

Hva med “Sto på venstre fot, ble taklet fra utsiden mot kneet, leggen bøyde seg utover og jeg fikk umiddelbare smerte på innsiden av kneleddet”?

Enkelt og greit – og vi skjønner med en gang mekanisme og sannsynlig diagnose.

En henviser som ikke tenker enkelt kan kanskje skrive: “Traume mot underekstremitet, usikker mekanisme, hevelse gjør kneet vanskelig å undersøke. Menisk?”

Jeg setter ting på spissen. Men oppfordringen er klar: La pasientene få fortelle nøyaktig hva som er problemet og la oss radiologer få vite hva pasienten sier. Av og til er det enkleste det beste.

Klagemuren

Norge har et fantastisk helsevesen. Vi kan sammenlikne oss med andre og benchmarke våre prestasjoner, men uansett hvordan vi måler marginene er jeg overbevist om at Norge er et av de beste land i verden å bo i når det gjelder helsetjenester.

Likevel er det selvfølgelig ikke perfekt. Det gjøres feil – hver eneste dag. Påstår man noe annet forstår man ikke hvordan medisinen fungerer. Mye er vanskelig, noe er prøving og feiling, og noe kan man ikke forutse. Derfor er det også pasienter som er misfornøyde med de helsetjenestene de mottar. Årets VG-serie om legefeil er et grelt eksempel på hvordan dette kan fremstilles.

Radiologien er et sentralt felt i moderne medisin, og det begås selvfølgelig feil. En feil beskrevet/tolket bildeundersøkelse kan ha alvorlige følger for pasienten. Patologi man ikke oppdager, falske positive, feiltolkning av alvorlige funn, feil utførte undersøkelser, for dårlige og misvisende henvisninger og feil tolkning av svar er noen av de feilkildene man kan oppleve.

Jeg har sett dette fra mange forskjellige vinkler. Som vanlig radiolog er jeg klar over de feilkilder som finnes, min tid som ansvarlig for medisinske feil og klager i Curato har gitt meg innblikk i saksgang og sakskomplekser, dessuten har jeg vært sakkyndig for NPE i klagesaker og også blitt klaget på.

Vi er heldige i Norge som har Norsk PasientskadeErstatning. Denne institusjonen tar seg av pasientklager og yter økonomisk hjelp til de som lider økonomiske tap i forbindelse med helsehjelp, selv om ingen nødvendigvis har objektiv skyld. Saksgangen i NPE med anledning for alle impliserte til å uttale seg, samt uhildet vurdering av saken via en tredjepart gjør at norske helsearbeidere kan være sikret god og rettferdig vurdering av sine saker, vurdert av sine likemenn utenfor rettssal. Svært få saker i Norge går til sivil rettssak.

Hva klages det på i forbindelse med radiologi? Min erfaring er at det er noen hovedgrupper av klager:
- At alvorlig patologi ikke oppdages eller tolkes feil. Det unike med radiologien er at dokumentasjonen foreligger for alltid på våre digitale bilder. Dette er kanskje i motsetning til muligheten for å etterprøve andre spesialiteter. Enten så du tumoren eller så så du ikke tumoren. Kanskje du misforsto funnet – uansett kan dine kollegaer og andre radiologer vurdere om du burde sett den eller ikke.
- At svaret ikke formidles til rette vedkommende eller innen rimelig tid. Alvorlige diagnoser må radiologen vurdere klinisk og eventuelt henvise pasienten videre til rett behandling.

Så for å unngå klager må vi utøve faget vårt med stor nøyaktighet og med klinisk skjønn. Det er selvsagt ikke alltid lett. Vi må være oppdaterte, kompetente og vedlikeholde vår allmenne medisinske forståelse. Som radiologer sitter vi mye i vår egen verden og vi kan lett bli fagnerder som ikke tenker nok på “pasienten bak bildene”.

Min arbeidsplass har et godt avvikssystem. Klager/feil/avvik blir registrert og behandlet. Alvorlige feil blir delt mellom kollegaer slik at man kan lære av hverandre. Sannsynligvis registrerer vi alt for få avvik, mye blir løst på uformell måte mellom kollegaer. Mange saker er av mindre alvorlig karakter, men noen går til NPE og trenger grundig evaluering. Det skal man ikke være redd for. Vi har alt å tjene på å være åpne om de feil vi gjør. Så lett tilgjengelig som de digitale undersøkelsene er for pasienter og andre som ønsker å overprøve oss, er det helt avgjørende at vi stadig arbeider også med denne delen av bildediagnostikken.

Medisinens meterologer

I et innlegg i siste Radiology (August 2011) skriver Glazer og Ruiz-Wibbelsmann om “Decades of Perceived Mediocrity: Prestige and Radiology”. Dette interessante innlegget har nok mest relevans for amerikanske forhold, men fordi noen poeng også er overförbare til norske forhold vil jeg oppsummere innholdet:
Radiologer er en av de medisinske spesialiteter som har lavest prestisje, som få önsker å utdanne seg til og som oppfattes som en “lavere” spesialitet som gir mindre intellektuell stimulans enn andre. Dette til tross for at radiologene ligger svärt höyt i lönn, har höy kompetanse og opplever en “Golden Era” innen fagets utvikling.

En av de mulige  årsakene til at det er slik er i fölge forfatterne at radiologer har lite pasientkontakt og er lite synlige i de kliniske prosessene, både for andre spesialiteter, studenter, media og pasienter. Dessuten er radiologi lite prioritert i medisinstudiene, og radiologene har mindre påvirkningskraft på sentrale styringsprosesser enn andre spesialiteter.

Det er nok ikke radiologene som rangerer höyest i prestisje i Norge heller. Nå er ikke prestisje så fryktelig viktig, men det er veldig viktig at radiologer anerkjennes som viktige i den kliniske hverdag og ikke minst når det gjelder fordeling av ressurser og styring av kliniske prosesser. Den flodbölgen av onkologiske kontroller alle radiologiske avdelinger for tiden opplever er kanskje et resultat av at vi ikke ble spurt da onkologene lagde sine kontrollopplegg. ALLE vil ha bilder og vurderinger, men ingen vil betale for kompetanse, utdanning og maskiner. Det offentlige forsöker å löse litt av problemet med å outsource kontroller til de private, men det löser bare et problem midlertidig – kanskje ikke i det hele tatt. Vi er kun 650 radiologer i Norge, og vi blir ikke flere av å flytte penger rundt omkring.

Derfor:
- vi må engasjere oss enda mer i sentrale styringsprosesser. Det bör väre minst en radiolog med i alle utredninger angående klinisk praksis (ja det er en brannfakkel)
- vi må få faget radiologi tyngre tilbake i medisinstudiet. Engasjerte lärere og nok ressurser kan vekke interessen for radiologi som fag og öke pågangen til denne spesialiteten. Og ja selvfölgelig må det opprettes flere stillinger – med gode betingelser. Uten radiologene stopper Helse-Norge.

Får vi mer å si på denne måten kan heller anestesilegene, allmennlegene på Oslo Vest og de store kirurgene få beholde prestisjen og avisoppslagene.

Derfor skal du si det samme hver gang

Å være radiolog er spennende. Hvis en diagnose er stilt kan man slå opp behandlingen i en bok (unnskyld, mine kliniske venner). Det som virkelig er spennende i medisinen er å stille den riktige diagnosen, å se sammenhenger, forstå hvorfor pasienten er syk – sette navn på det problemet man har foran seg.

Det er ikke bare radiologer som driver med diagnostikk, langt derifra. Imidlertid er det få andre spesialiteter som gjør det slik vi gjør det: Vanligvis med en sms-kort tekst på en henvisning skal vi se gjennom bilder, vurdere pasientens tilfelle og lage en tekst som vi sender tilbake til klinikeren. Noen ganger inneholder den teksten nøkkelen til videre håndtering av pasienten, men andre ganger er det ikke sikkert vi finner noe nyttig å melde tilbake. Det kan være frustrerende for både henviser og radiolog.

Uansett er den teksten vi lager vårt PRODUKT! Det er det vi selger, og det er vi blir bedømt ut i fra. En god rapport er gull verdt for klinikeren, en dårlig rapport kan gjøre ting vanskeligere for klinikeren og for pasienten. En feilaktig rapport kan til og med ta livet av pasienten, hvis riktig diagnose ikke blir stilt – eller hvis form og innhold ikke er klart nok.

Derfor burde mye av vår utdanning dreie seg om å lage gode rapporter. Gjør den det? Nei, dessverre. Det er lite systematisk trening på å lage gode rapporter, og rapportens utforming og innhold er det lite fokus på. Noen avdelinger praktiserer kontrasignering, og noen språkmektige overleger veileder sine assistentleger på en god måte. Men det er likevel for lite trening på dette. Resultatet er at praksis varierer veldig fra sted til sted og fra radiolog til radiolog.

Jeg mener at rapportene bør utformes ganske likt på hver avdeling, og samme type undersøkelse bør føre til en ganske lik beskrivelse fra pasient til pasient. Altså: en MR av for eksempel et kne bør beskrives likt av alle radiologer i hele verden – om nå det var mulig. Man bør bruke standardbeskrivelser, strukturerte rapporter og ha konsensus på avdelingen på hvordan en undersøkelse skal beskrives. Selvfølgelig vil ikke alle være like, men systematikk, rekkefølge, oppbygning osv bør følge en mal.

Når det gjelder feks MR av et kne kan malen være som følger: Overskrift – sekvenser – tidligere undersøkelser – problemstilling – menisker – sideligamenter – korsbånd – patellarsenen – benmarg – leddbrusk – hydrops – Bakercyste – synovitt – oppsummering/konklusjon. Det finnes selvfølgelig mange varianter, og ingen er riktigere enn andre.

Hvorfor?

Fordi:
- det gir pålitelige beskrivelser. Du er sikker på at du har sett på alt, og henviser skjønner at du har sett på alt. Særlig det du lar være å beskrive kan du gjøre feil eller overse.
- det gir forutsigbarhet og enkelhet. Henviser vet hvor han finner svaret på det han spør om, det er på samme plass hver gang han ber om en MR av et kne.
- det gir kontinuitet. En ny radiolog i kollegiet vil kanskje gi usikkerhet hos henviser om det introduseres en helt ny dikteringsstil.
- det ser profesjonelt ut. Beskrivelsen “Det er intet galt å se” er for dårlig – det gir et uprofesjonelt inntrykk og gir også usikkerhet for om du virkelig har vurdert alt.
- det øker effektiviteten. Som radiolog er du en person som sitter ved et samlebånd, dessverre. Og farten betyr noe. Ikke bare for deg, men også for din sjef og dine kolleger. Systematiske rapporter som gjøres etter samme mal fra gang til gang øker farten din mer enn noen andre tiltak.

Alle har nå PACS/RIS, de fleste har stemmegjenkjenning. Mange har normalbeskrivelser, men det neste som kommer er strukturert rapportering. Da får du ikke signere ut svaret ditt før du har bekreftet at du har sett på alt som skal vurderes. Du kan like gjerne bli vant til det.

Få kreft innen 48 timer!

Aleris har sin egen røntgenavdeling på Frogner i Oslo, og den eneste private PET-scanner i Norge. Den siste uken har de lansert sitt nye konsept med “kreftutredning innen 48 timer“. Dette er bygd på en dansk modell som kort fortalt lover at “tiden fra begrunnet mistanke om kreft til start på behandling blir uten unødig ventetid”.

Det er selvsagt prisverdig at man forsøker å håndtere kreftpasienter så raskt som mulig. Det skulle nesten bare mangle, selv om 72 timer eller 96 timer ikke ville forringe pasientens livsutsikter nevneverdig. Det er de LAAANGE køene slike pasienter skal slippe å stå i, og det er den psykiske belastningen og potensielle progresjonen av kreftsykdommen man vil unngå ved å få pasientene fort til utredning og fort til behandling. Det offentlige helsevesen håndterer ikke de køene som selv de kreftsyke står i pr i dag, selv om Strøm-Erichsen lover bot og bedring fremover.

For Aleris er dette selvfølgelig et markedsføringskonsept som slår bra an. Få kreft innen 48 timer! Jeg er selvsagt misunnelig på dette konseptet – det vil trekke kunder til klinikken deres. Aleris har en fordel ved at de ikke bare tilbyr diagnostikk men også behandling. Slik plasseres PET-scanneren i en klinisk sammenheng, og det gir troverdighet (ihvertfall hos pasienten).

Det største problemet med dette konseptet er imidlertid å sile ut hvem som har “begrunnet mistanke om kreft”. Alle som har tatt i en radiologihenvisning skjønner at dette er utrolig vanskelig. “Alle” tror de har kreft, “alle” har en slektning eller en pårørende med kreft og “alle” har et symptom som de må utrede NÅ – før de drar på ferie, før de kjøper ny bil, før de maler huset. For du vil ikke kjøpe dyr bil hvis du har 3 måneder igjen å leve.

Derfor tror jeg “48 timer” er et feil spor. Det er ikke tiden som er problemet. Det er utvelgelsen. Hvis en henviser sier at “denne pasienten tror jeg har kreft”, ja så får han undersøkt pasienten sin, enten offentlig eller privat innen rimelig tid. Pasientene med langtkommen kreft er lette å kjenne igjen – du kjenner dem igjen allerede på venteværelset. Men de andre – de du ønsker å identifisere tidlig – de er vanskelige å identifisere.

Hva skal man så gjøre? Fra et radiologisk ståsted vil jeg komme med noen innspill:
- start med CT colon-screening på alle over 50. Stor gevinst på den vanligste krefttypen. Screeningprogrammer med test av blod i avføringen? Nei, CT colon!
- gi offentlige og private gode muligheter til å gjøre CT med KORT ventetid. Økonomiske incentiver og mange maskiner. Vanlig CT (ikke PET-CT!) er arbeidshesten i kreftdiagnostikken.
- en kritisk revurdering av behovet for CT-kontroller ved kreftbehandling. Dette suger livet ut av norske radiologer og lager ENORME køer. Og det er hovedsaklig styrt av prisen på medisinene – man vil ikke anvende medisiner som ikke har signifikant effekt. Vel og bra – men noen må finregne på dette, helst noen som ikke er onkologer. Hvis ikke bryter norsk radiologi sammen. Snart.
- og ikke minst: Finn på et eller annet som gir legene autoriteten tilbake. Autoriteten til å si: Nei, du har ikke kreft og det er ikke nødvendig å gjøre noe mer. Men tør vi det, når VG gir deg mulighet til å oute din udugelige lege på beste spalteplass?

…..og Per Fugelli er enig med meg….

Høstmøtet – og trange tider

Om noen få uker går årets høstmøte for Norsk Radiologisk Forening av stabelen på Ingeniørenes Hus i Oslo. De siste årene har høstmøtet blitt mer profesjonelt enn tidligere, både når det gjelder organisering, program og sosiale tiltak. Det gjenspeiles også på deltakerlistene. For ti år siden kunne man ha deltakertall på 50-70, i fjor var det rekord på knapt 140. I år har nesten 180 deltakere meldt seg på, i tillegg kommer representantene fra industrien og en del etternølere som alltid melder seg på i siste liten. Utvidelse fra 3 til 4 dager, egenarrangert sosial aften med middag (firmamiddagene kommer neppe tilbake), organisert opera- og museumstur samt et sterkt faglig program må være litt av årsaken til interessen.

Et høstmøte er den BILLIGSTE måten å få faglig oppdatering på for norske radiologer, ikke minst for norske assistentleger. Tidligere har det vært gratis deltakelse for assistentleger. I år koster deltakelse kun 500 kroner, og dette er inkludert felles middag – et møtested som er viktig for å bygge en god radiologisk familie i Norge.

Jeg tror radiologer, assistentleger og avdelingsledere skjønner at høstmøtet er et bra sted å delta på.

MEN: i noen helseforetak er det STOPP i all deltakelse på kurs og møter. Er det en lur måte å spare penger på?? Når en assistentlege ikke kan dra på et kurs som koster 500 kroner må det være en feilslutning et sted. Altså: “Vi har så dårlig råd at vi slutter å gi legene våre mulighet for kompetanseheving!”

Slikt er forstemmende. Jeg har tro på å etablere mange møtesteder innen de forskjellige miljøene, for å gjøre folk kjent med hverandre, holde kompetansen høy og ved like, og skape motivasjon. Problemer kan forsvinne bare man lufter dem med sine kollegaer. Å stenge legene inne på helseforetakene for å spare penger er en fallitterklæring. Det finnes nok av andre ting å spare penger på. I norsk helsevesen er legene den aller viktigste ressursen. Alle betyr noe og vi klarer oss ikke uten alle faggrupper, men det er legene som tar beslutningene og som står for det faglige ansvaret.

La oss få gjøre jobben vår med de ressurser vi trenger!

HØSTMØTEPROGRAMMET 2010

Den perfekte modaliteten

Utgangspunktet for dette innlegget er et annet innlegg på www.fysioterapeuten.no: Muskelskjelettultralyd og diagnostikk

Jeg vil ikke gå inn på de utallige problemstillingene Per Sunde faglig sett trekker frem her, noe er jeg enig i og andre ting er jeg dypt uenig i.
Dagens agenda er imidlertid å komme myten om “den perfekte modalitet” til livs. Det er jo slik at alle som kommer godt inn i et fagfelt blir veldig glad i det de kan mye om. Derfra er veien kort til å rakke ned på alt det andre som de ikke kan så mye om. Mye av diskusjonen rundt ultralyddiagnostikk er preget av entusiaster som ikke kan få nok av sin “egen” modalitets fortreffelighet, og som derfor gjør sitt faglige liv til et korstog for akkurat den metoden. Særlig er dette tydelig hos ultralyd- og MR-entusiaster. Jeg hører nok til dem som liker MR og CT mye bedre enn røntgen og ultralyd. Dette er selvsagt basert på min forkjærlighet for noe som er LITE operatøravhengig, som ikke alltid behøver å suppleres med annen modalitet og som kan vurderes også i ettertid, av andre enn den som tok bildene opprinnelig.

Men selvfølgelig finnes det ingen perfekt modaliet, ikke foreløpig og neppe kommer det heller. Alle modaliteter har trade-offs som gjør dem gode på noe, og dårlige på noe annet. Og da er det uinteressant å diskutere om man gjør for mye eller for lite av noe – spørsmålet er om man får stilt gode og sikre nok diagnoser, om klinikken får noen hjelp av radiologien, og om radiologien bekrefter eller avkrefter de kliniske mistanker med rimelig god sikkerhet. Det er radiologene som er best på å vurdere hvilken modalitet som egner seg best til den aktuelle problemstilling, derfor vil jeg alltid endre på ønsket modalitet til det jeg mener er riktig (og som jeg kan få mest ut av ved en gitt problemstilling). Det er spesialistens selvfølgelige rett, og plikt.

Til slutt kan jeg ikke dy meg…: Ultralyd på feks skuldre er populært en del steder fordi MR er  lite tilgjengelig. Hvis MR er tilgjengelig og pris ikke spiller noen rolle vil jeg uten å tvile anbefale MR av skulderen – og sjelden vurdere ultralyd. Hvorfor skal man se gjennom et nøkkelhull når man kan åpne døren?

Radiolog = juksedoktor?

I desember besøkte jeg et kjølig og surt London, men med intensjon om å varme meg på Craven Cottage med en ManU-seier over Fulham. Slik gikk det ikke, så dagen etter besøkte jeg en stor teknisk utstilling på Science Museum istedet, en avdeling av Victoria and Albert Museum. Til min glede var det en stor medisinsk utstilling der også – og jeg fikk blant annet se en gammel EMI-scanner fra begynnelsen av 70-tallet. Om det var DEN scanneren som Hounsfield først laget er jeg litt i tvil om, men den var nok ganske lik.
Det var også en separat historisk medisinsk utstilling som fortalte om noen større landevinninger innen medisinen det siste århundret, særlig antibiotika og radiologien.
En interessant plakat fortalte at det var en trend med stor skepsis mot røntgenundersøkelser helt frem til 1930-tallet. Grunnen til dette var at bruk av røntgen ble sett på som juks! En diagnose skulle man stille med sitt kliniske skjønn, med sine egne hender og sanser. Å ta røntgenbilder var ikke ordentlig klinisk arbeid, det var en mindreverdig snarvei til diagnosen.
Det fikk meg til å tenke…
Er det slik ennå? Når klinikere og andre roper om unødvendig bruk av MR, er det innerst inne grunnet en holdning om at en maskin ikke skal stille en diagnose – det skal man gjøre på den hellige KLINISKE måten?? Jeg tror kanskje det er slik. Å få en diagnose servert av en som ikke har sett pasienten er kanskje et nederlag for en ærgjerrig kliniker. At maskinen viser ting du ikke kunne få frem med dine bare hender da du undersøkte pasienten må bety at informasjonen er uvesentlig?
Jeg tror bildediagnostikk er noe av det viktigste en kliniker har i dag. Han kan grovsortere pasienter med sine kliniske ferdigheter, men det er de avanserte labprøvene og radiologiske metodene som stiller de nøyaktige diagnosene. Jeg ser dette hver dag. Klinikeren kan resonnere så mye han vil, men treffer ofte feil. Det er riktig at det er kneet som er vondt, men det er slett ikke menisken men korsbåndet som er gått. Det kan være så mye utfall man bare vil ha på sensibilitet og kraft osv, men det er intet prolaps. Skuldertester med fancy egennavn kan du komme med så mye du vil, men påliteligheten er skrøpelig i forhold til hva et bilde av problemet gir. Noen er selvsagt flinke og kan treffe med riktige diagnoser, men de fleste gjør ikke det. Jeg tror ikke de er spesielt dårlige klinikere likevel, klinikken er bare ikke like god som virkeligheten.

Noen forfekter ultralyd som mye bedre enn andre avanserte metoder. Det kan være fordi de der kombinerer maskin med klinikk på en helt annen måte enn feks ved CT og MR, og for mange er det den ideelle metode.

Uansett: jeg tror forestillingen om bildediagnostikk som juks er høyst levende i dag, særlig overfor den “nye” modaliteten MR. Slike forestillinger er til hinder for at norske pasienter får korrekt behandling.

Radiologens briller

En god kollega i Haugesund, Leif Aa., har etter sigende sagt noe slikt som; “Alle investerer i gode skjermer på radiologiske avdelinger, men ingen sender radiologen til optikeren!”.

Utsagnet har kanskje flere betydninger, men jeg synes det har en opplagt mening: Det nytter ikke hvor godt utstyr eller kvalitet du har i radiologien hvis ikke det svakeste leddet i kjeden, nemlig den menneskelige faktoren: radiologen, er tilstrekkelig god. Hva mener jeg med det? Er ikke radiologen god nok? Vel, som radiolog vet jeg at jeg ikke er ferdig utlært i det jeg får min spesialistgodkjenning. Hvis jeg som radiolog ikke vet hva jeg driver med blir svaret fra radiologisk avdeling til henviser ikke godt nok. Henviseren ser ikke bildene. Henviseren kan i de fleste tilfeller ikke vurdere min innsats. Hvis det står i min radiologiske beskrivelse at pasienten ikke har tumor i hodet, ja så er det en sannhet inntil noen beviser det motsatte. Da hjelper det ikke hvor gode skjermer man har, hvor god innsats radiografen har gjort eller hvor mye penger man har brukt på nytt RIS og PACS.

Kort sagt: Radiologens “briller” må være gode og oppdaterte. Radiologen må bruke tid på faglig oppdatering, på kurs, på litteratur, på kollegiale diskusjoner, på kvalitetskontroll av sin egen knowhow, kompetanse og erfaring. Kanskje gjennom dobbeltgranskning, kanskje gjennom audits, kanskje gjennom etterutdanning. Radiologen bør vite hvor grensene for sin kompetanse går. Jeg beskriver ikke en undersøkelse jeg ikke vet hvordan skal beskrives. Hvis jeg våger meg inn på ukjent mark ber jeg om assistanse fra noen som er kjent i området.

Radiologiske beskrivelser kan være farlige, i den forstand at henvisere og klinikere stoler mye på det vi sier (selv om det ikke bestandig virker slik…:-)). Gjør vi en feil , overser vi noe eller ser “for mye” kan det være vanskelig å rette opp dette senere. Derfor må vi ha “riktig styrke” på våre radiologiske briller.

En god radiolog som er oppdatert på sitt fagfelt, og som har klinisk forstand, er den beste legen i moderne medisin. Norske radiologer er gode, men alle bør prioritere kursing, etterutdanning, spesialisering og kollegiale diskusjoner.

Hvem skal man stemme på?

For de som gjerne vil bli kvitt ventelister i norsk radiologi er det interressant å lese en interpellasjonsdebatt fra Stortinget 9/1-2009 hvor Vigdis Giltun fra FrP spør helseministeren blant annet: “Blir ventetider i helsesektoren brukt som et virkemiddel for å begrense bruk av offentlig betalte helsetjenester, eller kan statsråden forsikre at det som omtales som forsvarlig ventetid ikke fører til at syke blir sykere mens de venter?”

Giltun har ved flere anledninger i media problematisert ventelister i helsevesenet, blant annet innen radiologien – og hun er vel en av de norske politikere som skjønner hva dette problemet i norsk radiologi innebærer. Jeg skal kommentere disse sakene i en senere post – men vil først formidle et par inntrykk:
For det første virker Bjarne Håkon Hansen fullstendig kunnskapsløs og på siden av saken i debatten. Mange har sagt han kanskje er en bra mann for norsk helsevesen, men hans svar i interpellasjonsdebatten er rystende lesning. Han har rett og slett ikke skjønt noe av hva norsk helsevesen driver med – han vil ikke svare på det direkte spørsmålet i interpellasjonen og fabulerer i vei om diabetes type 2 og forebygging som ikke har noe med denne saken å gjøre. Jeg ble veldig skremt av dette – forhåpentligvis hadde han bare en dårlig dag eller høyt blodsukker.

For det andre vil jeg sitere Inge Lønning som oppsummerer problemet på en glimrende måte. Hans kommentar og Giltuns interpellasjon gjør at veien bort fra Bjarne Håkon Hansen bør være lett (les hele interpellasjonsdebatten):
“Hvordan henger det sammen at den sykehusreformen som den første Stoltenberg-regjeringen tok initiativet til, med det formål at man skulle få ned ventetidene og få redusert køene, i løpet av kort tid er snudd 180 grader, og at det man nå ser, er en utvikling i nøyaktig motsatt retning av det som var hensikten med hele sykehusreformen?

I løpet av forrige periode minket køene i samsvar med målsettingen med gjennomsnittlig 20 000 pr. år. I løpet av de siste tre årene har køene økt med ca. 45 000, altså nesten like mye i motsatt retning som man i forrige periode gikk i riktig retning. Da må man jo stille spørsmålet: Hva skyldes en så iøynefallende forandring? Etter mitt skjønn kan ikke det ha noen annen forklaring enn de målsettingene Regjeringen selv har lagt til grunn i Soria Moria-erklæringen, hvor det står at

«omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehus skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene».

Etter mitt skjønn er dette en kombinasjon av ideologi i ordets verste mening, nemlig prinsipper uten jordledning, og en feilaktig diagnose, nemlig den diagnose at problemet består i at det er så stor ledig kapasitet i det offentlige helsevesen. Hvor i all videste verden har man det fra at det er en overkapasitet i det offentlige helsevesen? Effekten av at man har pålagt de regionale helseforetakene å redusere bruken av avtaler med private leverandører – dette dreier seg jo i alt vesentlig om dagkirurgi, planlagt kirurgi – er ikke at man har fått en tilsvarende opptrapping i det offentlige. Effekten er bare at de pasientene som har bruk for denne behandlingen, må vente mye lenger enn før. Resultatet av det er at man tydeligere og tydeligere ser konturene av et klassedelt helsevesen, som man i retorikken er imot, men som man i praktisk politikk fremmer.

Det forhold at Aleris sykehus her i Oslo – for å konkretisere dette – fikk halvert sitt oppdrag fra helseforetak fra 2006 til 2007, hva har det medført? Det har medført en dobling av 100 pst. privat betalte behandlinger. Det vil si at de pasientene som ikke får et like godt tilbud som før, faller i to grupper: De som er i stand til å betale selv, slipper å vente, og de som ikke er i stand til å betale selv, må vente. Dette synes jeg ikke statsråden svarer på og tar på alvor. Er det dette man ønsker seg, må man jo si det rett ut.”