Derfor skal du si det samme hver gang

Å være radiolog er spennende. Hvis en diagnose er stilt kan man slå opp behandlingen i en bok (unnskyld, mine kliniske venner). Det som virkelig er spennende i medisinen er å stille den riktige diagnosen, å se sammenhenger, forstå hvorfor pasienten er syk – sette navn på det problemet man har foran seg.

Det er ikke bare radiologer som driver med diagnostikk, langt derifra. Imidlertid er det få andre spesialiteter som gjør det slik vi gjør det: Vanligvis med en sms-kort tekst på en henvisning skal vi se gjennom bilder, vurdere pasientens tilfelle og lage en tekst som vi sender tilbake til klinikeren. Noen ganger inneholder den teksten nøkkelen til videre håndtering av pasienten, men andre ganger er det ikke sikkert vi finner noe nyttig å melde tilbake. Det kan være frustrerende for både henviser og radiolog.

Uansett er den teksten vi lager vårt PRODUKT! Det er det vi selger, og det er vi blir bedømt ut i fra. En god rapport er gull verdt for klinikeren, en dårlig rapport kan gjøre ting vanskeligere for klinikeren og for pasienten. En feilaktig rapport kan til og med ta livet av pasienten, hvis riktig diagnose ikke blir stilt – eller hvis form og innhold ikke er klart nok.

Derfor burde mye av vår utdanning dreie seg om å lage gode rapporter. Gjør den det? Nei, dessverre. Det er lite systematisk trening på å lage gode rapporter, og rapportens utforming og innhold er det lite fokus på. Noen avdelinger praktiserer kontrasignering, og noen språkmektige overleger veileder sine assistentleger på en god måte. Men det er likevel for lite trening på dette. Resultatet er at praksis varierer veldig fra sted til sted og fra radiolog til radiolog.

Jeg mener at rapportene bør utformes ganske likt på hver avdeling, og samme type undersøkelse bør føre til en ganske lik beskrivelse fra pasient til pasient. Altså: en MR av for eksempel et kne bør beskrives likt av alle radiologer i hele verden – om nå det var mulig. Man bør bruke standardbeskrivelser, strukturerte rapporter og ha konsensus på avdelingen på hvordan en undersøkelse skal beskrives. Selvfølgelig vil ikke alle være like, men systematikk, rekkefølge, oppbygning osv bør følge en mal.

Når det gjelder feks MR av et kne kan malen være som følger: Overskrift – sekvenser – tidligere undersøkelser – problemstilling – menisker – sideligamenter – korsbånd – patellarsenen – benmarg – leddbrusk – hydrops – Bakercyste – synovitt – oppsummering/konklusjon. Det finnes selvfølgelig mange varianter, og ingen er riktigere enn andre.

Hvorfor?

Fordi:
- det gir pålitelige beskrivelser. Du er sikker på at du har sett på alt, og henviser skjønner at du har sett på alt. Særlig det du lar være å beskrive kan du gjøre feil eller overse.
- det gir forutsigbarhet og enkelhet. Henviser vet hvor han finner svaret på det han spør om, det er på samme plass hver gang han ber om en MR av et kne.
- det gir kontinuitet. En ny radiolog i kollegiet vil kanskje gi usikkerhet hos henviser om det introduseres en helt ny dikteringsstil.
- det ser profesjonelt ut. Beskrivelsen “Det er intet galt å se” er for dårlig – det gir et uprofesjonelt inntrykk og gir også usikkerhet for om du virkelig har vurdert alt.
- det øker effektiviteten. Som radiolog er du en person som sitter ved et samlebånd, dessverre. Og farten betyr noe. Ikke bare for deg, men også for din sjef og dine kolleger. Systematiske rapporter som gjøres etter samme mal fra gang til gang øker farten din mer enn noen andre tiltak.

Alle har nå PACS/RIS, de fleste har stemmegjenkjenning. Mange har normalbeskrivelser, men det neste som kommer er strukturert rapportering. Da får du ikke signere ut svaret ditt før du har bekreftet at du har sett på alt som skal vurderes. Du kan like gjerne bli vant til det.