Radiologi i Norge

- tanker om bildediagnostikk

Derfor skal du si det samme hver gang

Å være radiolog er spennende. Hvis en diagnose er stilt kan man slå opp behandlingen i en bok (unnskyld, mine kliniske venner). Det som virkelig er spennende i medisinen er å stille den riktige diagnosen, å se sammenhenger, forstå hvorfor pasienten er syk – sette navn på det problemet man har foran seg.

Det er ikke bare radiologer som driver med diagnostikk, langt derifra. Imidlertid er det få andre spesialiteter som gjør det slik vi gjør det: Vanligvis med en sms-kort tekst på en henvisning skal vi se gjennom bilder, vurdere pasientens tilfelle og lage en tekst som vi sender tilbake til klinikeren. Noen ganger inneholder den teksten nøkkelen til videre håndtering av pasienten, men andre ganger er det ikke sikkert vi finner noe nyttig å melde tilbake. Det kan være frustrerende for både henviser og radiolog.

Uansett er den teksten vi lager vårt PRODUKT! Det er det vi selger, og det er vi blir bedømt ut i fra. En god rapport er gull verdt for klinikeren, en dårlig rapport kan gjøre ting vanskeligere for klinikeren og for pasienten. En feilaktig rapport kan til og med ta livet av pasienten, hvis riktig diagnose ikke blir stilt – eller hvis form og innhold ikke er klart nok.

Derfor burde mye av vår utdanning dreie seg om å lage gode rapporter. Gjør den det? Nei, dessverre. Det er lite systematisk trening på å lage gode rapporter, og rapportens utforming og innhold er det lite fokus på. Noen avdelinger praktiserer kontrasignering, og noen språkmektige overleger veileder sine assistentleger på en god måte. Men det er likevel for lite trening på dette. Resultatet er at praksis varierer veldig fra sted til sted og fra radiolog til radiolog.

Jeg mener at rapportene bør utformes ganske likt på hver avdeling, og samme type undersøkelse bør føre til en ganske lik beskrivelse fra pasient til pasient. Altså: en MR av for eksempel et kne bør beskrives likt av alle radiologer i hele verden – om nå det var mulig. Man bør bruke standardbeskrivelser, strukturerte rapporter og ha konsensus på avdelingen på hvordan en undersøkelse skal beskrives. Selvfølgelig vil ikke alle være like, men systematikk, rekkefølge, oppbygning osv bør følge en mal.

Når det gjelder feks MR av et kne kan malen være som følger: Overskrift – sekvenser – tidligere undersøkelser – problemstilling – menisker – sideligamenter – korsbånd – patellarsenen – benmarg – leddbrusk – hydrops – Bakercyste – synovitt – oppsummering/konklusjon. Det finnes selvfølgelig mange varianter, og ingen er riktigere enn andre.

Hvorfor?

Fordi:
- det gir pålitelige beskrivelser. Du er sikker på at du har sett på alt, og henviser skjønner at du har sett på alt. Særlig det du lar være å beskrive kan du gjøre feil eller overse.
- det gir forutsigbarhet og enkelhet. Henviser vet hvor han finner svaret på det han spør om, det er på samme plass hver gang han ber om en MR av et kne.
- det gir kontinuitet. En ny radiolog i kollegiet vil kanskje gi usikkerhet hos henviser om det introduseres en helt ny dikteringsstil.
- det ser profesjonelt ut. Beskrivelsen “Det er intet galt å se” er for dårlig – det gir et uprofesjonelt inntrykk og gir også usikkerhet for om du virkelig har vurdert alt.
- det øker effektiviteten. Som radiolog er du en person som sitter ved et samlebånd, dessverre. Og farten betyr noe. Ikke bare for deg, men også for din sjef og dine kolleger. Systematiske rapporter som gjøres etter samme mal fra gang til gang øker farten din mer enn noen andre tiltak.

Alle har nå PACS/RIS, de fleste har stemmegjenkjenning. Mange har normalbeskrivelser, men det neste som kommer er strukturert rapportering. Da får du ikke signere ut svaret ditt før du har bekreftet at du har sett på alt som skal vurderes. Du kan like gjerne bli vant til det.

juli 18, 2011 - Skrevet av | Uncategorized

3 kommentarer »

  1. Igjen et godt innlegg, jeg gleder meg alltid til å lese hva Roar skriver.

    Mye er jeg helt enig i – bl.a at vi må beskrive grundig og nøyaktig. For min del (da jeg er mer onkologisk anlagt) velger jeg malen teknikk – funn – diskusjon – konklusjon med diff.diagnose – staging (hvis mulig). Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra klinikere om at dette gir dem et helt annet utgangspunkt enn bare “det er tumor i høyre nyre” – selv om dette også naturligvis er riktig diagnose.

    Men: jeg er IKKE for at vi skal ha standardiserte beskrivelser eller automatiserte svar. Dette er det flere grunner til:
    1. Standardbeskrivelser – slik de i dag ligger i mange RIS/PACS – gjør at en ofte litt for lettvint hopper på en normalbeskrivelse og glemmer å se på ting. For meg er det slik at det å beskrive de enkelte strukturer gjør at jeg husker å se på dem.
    2. Standardmaler: Jeg er betinget enig, men vi må huske at radiologi er ikke et standardisert fag. Hver pasient er unik og fortjener en egen beskrivelse, målrettet mot den aktuelle eller mistenkte patologi. Men å ha en viss form for standardmal en selv benytter er jeg helt enig i – dog kan ikke disse “tvinges” på andre kolleger ved avdelingen. Det mener jeg ville bli feil.
    3. Sjekkliste for å kvittere ut undersøkelsen vil ikke fungere i praksis, fordi de som bruker den har den allerede inkorporert i sin beskrivelse. For “de andre” vil det bare bli et nødvendig avkrysningsfelt uten praktisk betydning.

    En ting til slutt jeg mener er viktig: Gjennom lengre tid har jeg fått mange tilbakemeldinger fra henvisere om at “du nevnte ikke det og det”. Jeg har da ofte henvist til at det står oppe i teksten, men: Mange henvisere leser kun konklusjonen R:. Ofte blir til og med KUN denne scannet inn i pasientens journal. Alt annet forsvinner (dersom legen ikke har elektronisk svaroverføring). Min vane er derfor blitt – om ikke annet enn for å sikre meg selv – å ALLTID sette inn følgende i R: “se forøvrig overveielser i tekst”. Og la oss endelig en gang for alle bli kvitt formuleringen “R: Konf. tekst”.

    Kommentar av Bjørn Løndalen | august 10, 2011 | Svar

    • Hei og takk for kommentar. Det er godt å ihvertfall ha EN leser :-)

      Jeg er nok heller ikke for standardbeskrivelser som en generell regel, men jeg mener nok at en del radiologer hadde laget bedre beskrivelser om de hadde hatt en standardbeskrivelse eller en tvungen/strukturert måte å rapportere på. Min erfaring med teleradiologi hvor jeg ser maaange forskjellige radiologers stiler er det lett å bli nihilistisk og miste troen på “den gode beskrivelsen”. Så det behöver ikke väre enten/eller, men kanskje mer komplisert enn som så: Noen undersökelser og noen radiologer kan kanskje bli bedre om man ikke har for mye frihet når man dikterer, og andre klarer seg fint på egen hånd.
      Jeg tror jeg fortsatt mener fölgende:
      1. Under gitte forutsetninger og på gitte undersökelser er standard normalbeskrivelser tidsbesparende og strukturerende.
      2. Man skal ikke ha samme mal overalt og for alle, men en viss konsensus på hvordan en undersökelse bör beskrives er av det gode. Se bare på onkologiske beskrivelser, de kan bli totalt uoversiktlige hvis man ikke bruker en mal slik du også beskriver at du gjör.
      3. Jeg tror eksperimenter med strukturert rapportering vil komme, og jeg vil gjerne se hvordan dette kan fungere. Det kan kanskje bli en del av kvalitetssikringen ved en avdeling, at feks assistentleger ikke får diktert ferdig för de har trykket OK på at de faktisk har vurdert pancreas på en CT abdomen. En oppdragende effekt kan det vel ha?
      La oss også se for oss at klinikere kan henvende seg til oss på mail for å få svar på det de klager på – men ikke för de har trykket OK på at de faktisk har lest teksten i vår besvarelse :-)

      Kommentar av Roar Pedersen | august 11, 2011 | Svar

  2. Vi er nok egentlig nokså enige tror jeg, men vi må kanskje standardisere kommentarene våre…
    Jeg er helt og absolutt for en strukturert beskrivelse som tar for seg patologien (eller mangel på patologi som er like viktig) med en sammenfattende konklusjon som summerer det hele opp.Jeg synes også – som du sier – at en form for sjekkliste for å sikre at man har sett på alt er nødvendig – og her kan også en strukturert beskrivelse ta den jobben.

    “Avkrysningsfelt” for lever, pancreas, nyrer, binyrer etc som en generell del av RIS/PACS tror jeg nok heller lite på, men for ass.leger i utdanning kan dette nok være en god ide. Da lærer man etterhvert å se på bildene i en viss rekkefølge. Jeg er – av erfaring – også usikker på nytten av innebygde standardbeskrivelser, da jeg har sett hvordan dette kan “misbrukes” til å spare tid og øke tempo.

    Det er noen som mener at for mange ord når man dikterer er forvirrende, men en beskrivelse på 2 sider kan være klarere og mer tydelig enn 2 linjer – når man er strukturert. Så det viktigste blir vel faktisk dette: Vær strukturert – på din egen måte.

    Til slutt: jeg synes det er utrolig viktig at det er noen som tar seg tid til å skrive en slik blogg og komme med innspill til vår hverdag. Vi diskuterer alt for lite annet enn de bildene vi faktisk sitter med foran oss. Stå på!!

    Kommentar av Bjørn Løndalen | august 15, 2011 | Svar


Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.