Medisinens meterologer

I et innlegg i siste Radiology (August 2011) skriver Glazer og Ruiz-Wibbelsmann om “Decades of Perceived Mediocrity: Prestige and Radiology”. Dette interessante innlegget har nok mest relevans for amerikanske forhold, men fordi noen poeng også er overförbare til norske forhold vil jeg oppsummere innholdet:
Radiologer er en av de medisinske spesialiteter som har lavest prestisje, som få önsker å utdanne seg til og som oppfattes som en “lavere” spesialitet som gir mindre intellektuell stimulans enn andre. Dette til tross for at radiologene ligger svärt höyt i lönn, har höy kompetanse og opplever en “Golden Era” innen fagets utvikling.

En av de mulige  årsakene til at det er slik er i fölge forfatterne at radiologer har lite pasientkontakt og er lite synlige i de kliniske prosessene, både for andre spesialiteter, studenter, media og pasienter. Dessuten er radiologi lite prioritert i medisinstudiene, og radiologene har mindre påvirkningskraft på sentrale styringsprosesser enn andre spesialiteter.

Det er nok ikke radiologene som rangerer höyest i prestisje i Norge heller. Nå er ikke prestisje så fryktelig viktig, men det er veldig viktig at radiologer anerkjennes som viktige i den kliniske hverdag og ikke minst når det gjelder fordeling av ressurser og styring av kliniske prosesser. Den flodbölgen av onkologiske kontroller alle radiologiske avdelinger for tiden opplever er kanskje et resultat av at vi ikke ble spurt da onkologene lagde sine kontrollopplegg. ALLE vil ha bilder og vurderinger, men ingen vil betale for kompetanse, utdanning og maskiner. Det offentlige forsöker å löse litt av problemet med å outsource kontroller til de private, men det löser bare et problem midlertidig – kanskje ikke i det hele tatt. Vi er kun 650 radiologer i Norge, og vi blir ikke flere av å flytte penger rundt omkring.

Derfor:
- vi må engasjere oss enda mer i sentrale styringsprosesser. Det bör väre minst en radiolog med i alle utredninger angående klinisk praksis (ja det er en brannfakkel)
- vi må få faget radiologi tyngre tilbake i medisinstudiet. Engasjerte lärere og nok ressurser kan vekke interessen for radiologi som fag og öke pågangen til denne spesialiteten. Og ja selvfölgelig må det opprettes flere stillinger – med gode betingelser. Uten radiologene stopper Helse-Norge.

Får vi mer å si på denne måten kan heller anestesilegene, allmennlegene på Oslo Vest og de store kirurgene få beholde prestisjen og avisoppslagene.