Medisinens meterologer
I et innlegg i siste Radiology (August 2011) skriver Glazer og Ruiz-Wibbelsmann om “Decades of Perceived Mediocrity: Prestige and Radiology”. Dette interessante innlegget har nok mest relevans for amerikanske forhold, men fordi noen poeng også er overförbare til norske forhold vil jeg oppsummere innholdet:
Radiologer er en av de medisinske spesialiteter som har lavest prestisje, som få önsker å utdanne seg til og som oppfattes som en “lavere” spesialitet som gir mindre intellektuell stimulans enn andre. Dette til tross for at radiologene ligger svärt höyt i lönn, har höy kompetanse og opplever en “Golden Era” innen fagets utvikling.
En av de mulige årsakene til at det er slik er i fölge forfatterne at radiologer har lite pasientkontakt og er lite synlige i de kliniske prosessene, både for andre spesialiteter, studenter, media og pasienter. Dessuten er radiologi lite prioritert i medisinstudiene, og radiologene har mindre påvirkningskraft på sentrale styringsprosesser enn andre spesialiteter.
Det er nok ikke radiologene som rangerer höyest i prestisje i Norge heller. Nå er ikke prestisje så fryktelig viktig, men det er veldig viktig at radiologer anerkjennes som viktige i den kliniske hverdag og ikke minst når det gjelder fordeling av ressurser og styring av kliniske prosesser. Den flodbölgen av onkologiske kontroller alle radiologiske avdelinger for tiden opplever er kanskje et resultat av at vi ikke ble spurt da onkologene lagde sine kontrollopplegg. ALLE vil ha bilder og vurderinger, men ingen vil betale for kompetanse, utdanning og maskiner. Det offentlige forsöker å löse litt av problemet med å outsource kontroller til de private, men det löser bare et problem midlertidig – kanskje ikke i det hele tatt. Vi er kun 650 radiologer i Norge, og vi blir ikke flere av å flytte penger rundt omkring.
Derfor:
- vi må engasjere oss enda mer i sentrale styringsprosesser. Det bör väre minst en radiolog med i alle utredninger angående klinisk praksis (ja det er en brannfakkel)
- vi må få faget radiologi tyngre tilbake i medisinstudiet. Engasjerte lärere og nok ressurser kan vekke interessen for radiologi som fag og öke pågangen til denne spesialiteten. Og ja selvfölgelig må det opprettes flere stillinger – med gode betingelser. Uten radiologene stopper Helse-Norge.
Får vi mer å si på denne måten kan heller anestesilegene, allmennlegene på Oslo Vest og de store kirurgene få beholde prestisjen og avisoppslagene.
2 kommentarer »
Legg igjen et svar
-
Nylig
- Hvilke henvisere er best?
- Klagemuren
- Medisinens meterologer
- Derfor skal du si det samme hver gang
- Få kreft innen 48 timer!
- Høstmøtet – og trange tider
- Den perfekte modaliteten
- Radiolog = juksedoktor?
- Radiologens briller
- Hvem skal man stemme på?
- Fjerntolkning – En radiologisk “megatrend”
- Ventelister i offentlige og privat radiologi
-
Lenker
-
Arkiv
- november 2011 (1)
- august 2011 (2)
- juli 2011 (1)
- mai 2011 (1)
- oktober 2010 (1)
- september 2010 (1)
- februar 2010 (1)
- januar 2010 (1)
- juli 2009 (4)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Kommentarer som RSS
Jeg husker min egen utdanning i Tyskland – radiologi var et fag vi måtte ha, men benyttet tiden i forelesningssalen med å lese indremedisin, kirurgi eller det faget som hadde kortest til eksamen. Radiologene maktet ikke å gjøre faget interessant for oss.
Jeg tror at en engasjert radiolog som brenner for det han/hun driver med kan få “ferske” leger til å ønske å jobbe med radiologi. Tenk på hvor spennende dette egentlig er, og hvilken spennvidde vi har – vi skal diskutere pediatri med barnelegene og gi råd om geriatri til geriaterne, samt alt innimellom. For de av oss i det private kommer almenmedisinens detektivarbeid i tillegg, samt at den tekniske utviklingen er enorm.
Men vi må også kvitte os med stempelet som “fotografer” og “mørkeromsarbeidere”. En viktig ting i så måte er å ha kvalitet og grundighet i det vi gjør. Tiden for korte beskrivelser av typen “Det er tumor i høyre nyre. R: Tumor” er over. Og vi må ikke henge på gamle og utdaterte prosedyrer fordi “det alltid har vært slik”. F. eks: CT i dag er 3-plansrekonstruksjon med MIP, MinIP, MPR etc og MED peroral/IV kontrast. Dessverre henger mye igjen fra gammelt.
Kanskje tiden er inne for å innføre resertifisering? Så må man i alle fall oppdatere seg noe. Og vi må bli synlige i prosessen diagnostikk. Muligens kan man tenke seg en PR-kampanje for å promotere radiologene? Se i USA – der hadde man for en tid tilbake store oppslag i aviser, på sykehus etc av typen ” Is the doctor reviewing your images a board certified radiologist? Ask and demand that he/she is!” Brannfakkel, ja…
Takk for kommentaren, Bjørn.
Enig i det du skriver. Resertifisering tror jeg kanskje kommer – European Diploma er kanskje starten på dette. Men tror vi og vår generasjon kanskje går klar av dette… Det tar nok tid.